Om hofteprotese
En hofteprotese består som regel av fire komponenter; hode, stamme, kopp og foring. Nedenfor kan du lese om de ulike delene, og hvordan disse fungerer sammen.
Her kan du lese mer om hofteproteser som vi setter inn ved hofteproteseoperasjon.
Hodet på en hofteprotese
Hodet på en hofteprotese er den delen som forbinder protesens stamme med koppen og utgjør den ene delen av selve proteseleddet. Den andre delen utgjøres av koppen. Tidligere ble det brukt mest hoder som satt fast på stammen, men nå er de fleste hofteproteser designet med løse hoder. På den måten kan man velge mellom forskjellige hodetyper.
Et protesehode kommer i forskjellige størrelser, noe som kan være viktig for stabiliteten i hofteprotesen. Hofteproteser er mer ustabile enn et naturlig hofteledd, og en av komplikasjonene som man frykter er at protesen skal hoppe ut av ledd. Man anser små hoder for å være mer ustabile enn store hoder, og risikoen for at protesen skal hoppe ut av ledd er derfor større hvis man benytter et lite hode. Mens man tidligere brukte hoder med diameter fra 22 til 28 millimeter, brukes nå som regel hoder med 32 millimeter. 36 mm hoder er også stadig mer i bruk.
Ulempen med store hoder er at slitasjen i hofteproteseleddet øker. Et stort hode har større overflate og kan dermed lage flere slitasjepartikler når hodet glir mot foringen i koppen. Koppens foring er vanligvis laget av polyetylen, som er en spesiallaget type plast. Tidligere hadde man plast som var noe mykere enn dagens plast, og man så da at store hoder ga mye slitasje. Etter hvert har man utviklet plast som er hardere. Dermed har det vært mulig å ta i bruk større hoder uten at dette gir med slitasje.
Protesehoder kommer også i forskjellige materialer. Det vanligste har vært hoder laget av metall. Disse er svært slitesterke, og man kan også polere og overflatebehandle dem slik at overflaten blir glatt og gir minst mulig friksjon. Protesehoder kan også lages i keramikk, og keramikkhoder gir enda mindre friksjon og dermed slitasje enn metallhoder. Keramikkhoder er blitt brukt siden 80-tallet, og det har vært en utvikling av materialene som har gått i retning av glattere overflate og sterkere keramikk. I motsetning til metallhoder kan keramikkhoder gå i stykker. Dette er en fryktet komplikasjon med krevende behandling, men med de siste generasjonene av keramikk, er det svært sjelden at disse knuses. Keramikkhoder er altså glattere og hardere enn metallhoder, men når disse hodene brukes sammen med de mest moderne plastforingene i koppen, er det vanskelig å påvise forskjeller i slitasjen enten man bruker metall-, eller keramikkhoder.
Protesehoder kommer også i det vi kaller forskjellige lengder. Dette er en misvisende betegnelse fordi hodene er like å se på, men hullet som man bruker til å montere dem på protesestammen er ulike. Ved å lage disse hullene med varierende dybde, vil hodet bygge ulikt, og man kan dermed forlenge eller forkorte selve halsen i hofteprotesen. Dette bruker kirurgen for å regulere benlengde, samt bredden og strammingen i hofteprotesen. Variasjonen er vanligvis 1 – 10 millimeter, men det er protesehalsens vinkel som avgjør hvor mye av dette som blir en variasjon i benlengde kontra bredde.
Stammen i en hofteprotese
Stammen i en hofteprotese er den delen som festes i lårbenet. På fagspråket kalles den femur, etter det latinske navnet på lårbenet. På toppen av stammen settes nå vanligvis et løst hode, mens man tidligere benyttet mest stammer der hodet satt fast. Lårbenet har en marg og en bark. Barken er fast hardt ben, mens margen er som er et hulrom. Når man setter inn en hofteprotese, sager man av lårhalsen for å fjerne lårbenshodet, og man får på den måten tilgang til lårbenets marg. Protesestammen settes ned i dette hulrommet, og den kan enten festes til lårbenet ved hjelp av bensement, eller ved såkalt usementert teknikk.
Ved sementert teknikk settes det en propp et stykke ned i lårbenet, så fyller man hulrommet med sement, som på dette tidspunktet er myk og kremaktig. Deretter presses protesestammen ned i den myke sementen. Når den har stivnet, sitter stammen fast. På denne måten virker sementen som en masse som fester seg til benet og stammen sitter fast i sementen.
Ved usementert teknikk bruker man spesielle rasper i lårbenets marg, dels for å forme innsiden av lårbenet til den protesen man ønsker å bruke, dels for å finne riktig størrelse på protesestammen. Deretter settes stammen ned i margen og bankes til riktig posisjon. Disse stammene er som regel laget av titan, og mange av dem har et belegg utenpå metallet. Når stammen står fast, vil kroppens eget benvev vokse inn enten direkte i protesemetallet eller belegget som ligger utenpå stammen. Dette kalles osseointegrasjon, og man ser da at ben og metall utgjør en biologisk enhet.
Hvilken hofteproteseteknikk er den beste?
De lærde strides om usementert er bedre enn sementert teknikk. Begge teknikkene gir svært gode resultater, og personlige preferanser hos kirurgene i tillegg til lokale, så vel som nasjonale tradisjoner spiller en rolle for det tilbudet pasienten får. De to teknikkene har hvert sitt sett med fordeler og ulemper, og den beste teknikken er kanskje den som den aktuelle ortopeden er mest fortrolig med.
Aleris med innovativ hofteoperasjonsmetode: Gir raskere rehabilitering
Hofteoperasjon med fremre tilgang er en metode som tillater kirurgene å operere hofter uten å skjære over viktige muskelfester. Dette gjør at pasientene opplever mindre smerter og raskere rehabilitering. Les mer om den nye hofteoperasjonsmetoden her.
Koppen i en hofteprotese
Koppen i en hofteprotese er den delen som festes i leddhulen på bekkenbenet. Denne delen kalles ofte acetabulum, som er det latinske navnet, både på leddhulen og protesedelen. Koppen kan festes til bekkenet på to forskjellige måter, enten ved hjelp av sement, eller uten sement. De sementerte koppene er laget av polyetylen. Det finnes flere forskjellige typer polyetylen, men felles er at de er mer slitesterke nå enn det de var tidligere. Ved bruk av sementerte polyetylenkopper freser man ut en hule i leddhulen slik at man får en benflate med porøst ben. Deretter fylles det sement i hulen, hvoretter man presser inn koppen i sementmassen.
Koppen kan også festes til kroppen uten bruk av sement. Dette gjøres ved at man freser ut en hule i leddhulen og banker inn en kopp som passer nøyaktig inn i den utfreste hulen. Ofte bruker man en kopp som er 1 millimeter større i diameter enn den siste fresen slik at koppen må bankes inn med hammer. Dette kalles press-fit, det vil si at koppen presses inn i en hule der benet utvider seg ørlite. Dermed sitter koppen vanligvis helt fast uten bruk av sement. Disse koppene er overflatebehandlet og har en porøs overflate. Kroppens egne benceller vokser så inn i koppens overflateporer og danner en biologisk overgang mellom kopp og kropp. De usementerte koppene består vanligvis av et skall som settes inn først. Når dette sitter godt fast settes det inn en foring, eller en såkalt liner. Denne foringen kan lages i flere forskjellige materialer. Polyetylen er vanligst. Løsningen med separat skall og liner har gjennomgått en stor teknologisk utvikling gjennom de siste 20 årene, både hva gjelder den indre overflaten i skall og selve festemekanismen mellom liner og skall. De løse foringene kan byttes hvis de skulle bli slitt, og man kan velge mellom flere materialtyper som hver har sine særegne fordeler og ulemper.
Foringen
Foringen er en viktig del av en hofteprotese. Foringen kaller man ofte liner (engelsk uttale). En hofteprotese består av en lårbensdel (stamme) og en kopp. Koppen festes i hofteskålen enten ved hjelp av sement eller ved bruk av usementert teknikk. Ved bruk av usementerte kopper består en kopp vanligvis av et skall som festes i bekkenet og en foring som settes inn i selve skallet. Bevegelsen i hofteprotesen foregår mellom hodet og foringen, så det er viktig at foringen er laget av et material som kan tåle bevegelse og belastning over lang tid. Det vanligste materialet er plaststoffet polyetylen, men man kan også bruke keramikk og metall.
Foringen utsettes for bevegelse under trykk daglig, og slitasje av plasten har vært et problem fordi slitasjen produserer plastpartikler som kan spres ut av hofteleddet. Disse partiklene kan virke irriterende på vevet omkring og forårsake både bentap (osteolyse) og løsning av hofteprotesen. Plastslitasjen kan komme fra selve proteseleddet der protesehodet glir mot foringen, og vi vet at plastslitasjen øker når belastningen på protesen er høy slik at høy kroppsvekt og høyt aktivitetsnivå hos pasienten gir høyere slitasje. Vi vet også at stort protesehode og dårlig plastkvalitet gir høyere slitasje. I tillegg er det kjent at plastslitasjen kan komme fra overgangen mellom foringen og skallet (backside wear). Koppens to deler er laget av to forskjellige materialer, vanligvis titan i skallet og plast i foringen, og disse materialene har forskjellig stivhetsgrad og oppfører seg ulikt under belastning i kroppen. Derfor vil det kunne komme mikrobevegelighet mellom de to delene, og dette vil kunne gi slitasjeprodukter som slipper ut av koppen. Nyere kopper har derfor fått stadig bedre tilpasning mellom plast og metall med blant annet glattpolert overflate på innsiden av koppen og bedre låsemekanisme mellom skall og liner. I tillegg lages nå polyetylen-linere med stadig nye teknikker, som gjør at slitasjeproblemet reduseres sterkt.
Foringene kan også lages i keramikk, noe som nærmest eliminerer slitasjeproblematikken helt. Keramikk er svært slitesterkt, og det er nesten umulig å påvise verken slitasje i protesen eller løse slitasjepartikler i vevet rundt protesen. Dessverre er det enkelt ulemper ved å bruke keramikk ettersom det i sjeldne tilfeller kan knuses, og av og til også lage sjenerende lyder.